Jeg har akkurat fullført Sannhet ved Soloppgang (Truth at First Light) av Hemingway - en bok som er utgitt som nesten ferdig etter forfatterens død, redigert av sønnen, som visstnok var med på Afrika-reisen boken er bygget på. Og jeg har kost meg gjennom hverdagslige betraktninger fra det afrikanske høylandet, blandet med litt minner fra Paris, litt skryt av Simenons Maigret-bøker og en mendge uoversatte Swahili-uttrykk.

Og boken var god, den. Selv om den handlet om tilnærmet ingenting, blir man på en måte fortrolig med forfatterens verden og føler seg nesten som en del av følget på en lun safari i siste del av livet til en mann som drikker mindre, skryter mindre og er mer menneskelig enn i mange av hans tidligere bøker.

Og i tillegg lærte jeg en del om Kambaer, Masaier og Mau Mauer, og om et Afrika på kanten av de hvites charter-safarier på begynnelsen av forrige århundre. Og da blir det ikke så viktig om Hemingway faktisk hadde en afrikansk forlovede i tillegg til sin medbragte hvite kone eller ikke - noe sønnen betviler i etterordet til boken.

Igjen sitter jeg også med to for meg nye spanske uttrykk: No hay remedio og En la puta gloria! Og de kan være gode å ha til sine anledninger, begge to.